Spørsmål og svar om åpen tilgang

Generelt om åpen tilgang

Hva er åpen tilgang?

Åpen tilgang (open access, OA) betyr fri, online tilgang til forskningsresultater. Dette oppnås enten ved at forskningsresultater publiseres i open access-tidsskrifter, som gir fri bruksrett for alle, eller ved at forskningsarbeider lastes opp og gjøres tilgjengelig i åpne vitenarkiv.

Hovedargumentet for åpen tilgang er at resultater fra offentlig finansiert forskning bør være allment tilgjengelig. Mesteparten av dagens forskningslitteratur publiseres i abonnementsbaserte tidsskrifter, som gjør at tilgangen begrenses av betalingsbarrierer. Det er i dag bred enighet om at åpen tilgang vil kunne bidra til å effektivisere forskningen, og samtidig stimulere kunnskapsøkonomien ved å gi flere brukergrupper tilgang til kvalitetssikret vitenskapelig litteratur.

Forskningsfinansierende aktører, som EU-kommisjonen eller de nasjonale forskningsrådene i en rekke land, krever at resultater fra forskningen de finansierer skal gjøres åpent tilgjengelig. Norske myndigheter har gitt sin prinsipielle tilslutning til åpen tilgang i de to siste forskningsmeldingene (senest Meld. St. 18 (2012-2013), Lange linjer – kunnskap gir muligheter). De nasjonale retningslinjene for åpen tilgang til forskningsartikler, lagt frem av regjeringen i august 2017, er en styrking og videreføring av dette.

Termen åpen tilgang, engelsk open access, brukes vanligvis om åpen tilgang til forskningspublikasjoner, mens åpne data (open data) viser til åpen tilgang til forskningsdata. Åpen forskning eller open science, open research, er et fellesbegrep som betegner åpne forskningsprosesser, åpen tilgang til publikasjoner og data, samt brukermedvirkning i forskning (såkalt folkeforskning eller citizen science). 

 

Er åpen tilgang gratis?

OA-publikasjoner er gratis å lese. Men kostnadene ved publisering av vitenskapelige artikler forsvinner ikke. Kostnader knyttet til redaksjonelt arbeid dekkes ofte ved at tidsskriftet krever en publiseringsavgift (APC eller Article Processing Charge). De fleste forskningsinstitusjoner og forskningsråd gir støtte til å dekke publiseringsavgifter i rene OA-tidsskrifter (gull open access). Dersom forskeren er ansatt ved en institusjon som abonnerer på en lisensavtale som omfatter åpen publisering, kan forfatteren eller forskeren publisere åpent uten å betale selv. 

 

Hva er "gull" åpen tilgang?

Gull åpen tilgang (gold open access) er betegnelsen for publisering av forskningsresultater i OA-tidsskrifter, altså tidsskrifter som er fritt tilgjengelige online. Gull OA-litteratur er gratis å lese for alle som har internettilgang. Mange OA-tidsskrifter utgis under Creative Commons-lisenser (CC-lisenser), eller andre åpne lisenser, som gir leseren/brukeren av publikasjonen ubegrenset rett til å bruke, distribuere eller reprodusere arbeidet i ethvert medium, samtidig som forfatteren beholder retten til å bli navngitt som opphavsperson.

 

Hva er "grønn" åpen tilgang?

Grønn åpen tilgang (green open access) betyr at forskningsresultater gjøres tilgjengelig på nett i åpne vitenarkiv, ofte kalt egenarkivering. Dette kan gjøres i institusjonelle arkiv ved forskerens egen institusjon, som DUO (UiO), Bora (UiB), Munin (UiT), ODA (OsloMet), etc. Arkivering kan også gjøres i sentrale, fagspesifikke arkiv. Eksempler på store internasjonale fagarkiv er RePec (økonomifag), PubMed Central (medisin og livsvitenskap) eller ArXiv (fysikk, matematikk og andre realfag).

Forskere kan laste opp en versjon av sin forskningsartikkel i forbindelse med registrering i Cristin. Les om egenarkivering via Cristin.

Grønn OA betyr at en fagfellevurdert versjon av en vitenskapelig artikkel gjøres tilgjengelig. Fordi mange tidsskrift ikke tillater at den endelige publiserte versjonen gjøres tilgjengelig via et vitenarkiv, vil det vanligvis være den siste manusversjon som sendes forlaget for publisering (såkalt postprint-versjon eller author accepted manuscript ("AAM")) som kan arkiveres. En postprint-versjon/AAM skal innholdsmessig være tilsvarende den utgitte artikkelen, men mangler forlagets formatering, paginering, årgang osv. Dette materialet er en verdifull, gratis ressurs som lar brukerne finne frem til forskningsresultater uten å betale for dette. En del forlag krever at det skal gå en viss tid (embargoperiode) før en versjon kan gjøres tilgjengelig online. Les mer om dette nedenfor.

 

Hva er "hybrid" åpen tilgang?

Hybrid åpen tilgang er de abonnementsbaserte forlagenes tilnærming til åpen tilgang. Hybrid OA innebærer at forfatteren enten betaler publiseringsavgift (APC) eller deltar i en lisensavtale som tillater åpen publisering for å gjøre sin artikkel åpent tilgjengelig, i et ellers abonnementsbasert tidsskrift. De fleste forskningsinstitusjoner og forskningsråd gir ikke økonomisk støtte til publisering i slike hybridtidsskrifter.

Heller ikke cOAlition S støtter hybrid-modellen for publisering. Imidlertid, som en overgangsvei mot full åpen tilgang innenfor en klart definert tidsramme, og bare som en del av transformative ordninger, kan finansiørene bidra til økonomisk støtte til slike ordninger. 

 

Er åpen tilgang i tråd med prinsippet om akademisk frihet?

Ja. Universitets- og høyskolelovens § 1-5 om faglig frihet og ansvar omhandler forskeres rett til å offentliggjøre forskningsresultater og forskningsinstitusjoners plikt til å sørge for åpenhet om forskningsresultater. Mange forskningsmiljøer anser også fritt valg av publiseringskanal som et viktig prinsipp for fri forskning (UH-loven berører ikke dette direkte). Mange finansierende institusjoner stiller i dag krav om at forskningen de finansierer skal gjøres allment tilgjengelig, enten ved at en tillatt versjon av et publisert arbeid deponeres i et åpent vitenarkiv, eller ved åpen publisering i gull OA-tidsskrifter. Forskere kan stort sett fortsatt publisere der de ønsker, også i kanaler som er abonnementsbaserte (ikke-OA), så lenge de sørger for at arbeidet blir gjort tilgjengelig i et vitenarkiv (egenarkivering). Mange OA-policyer vil stille forventninger om at forskere undersøker muligheten for å publisere åpent, og at dette skal foretrekkes dersom alt annet er likt.

 

Er åpen tilgang i tråd med opphavsretten?

Ja. Tilgjengeliggjøring av et vitenskapelig arbeid krever samtykke fra den som har opphavsrett til arbeidet. I utgangspunktet er forfattere suverene opphavspersoner og har full råderett over sitt arbeid. Men publiseringsavtalen som inngås med et forlag vil innebære at mange rettigheter, i noen tilfeller alle rettigheter, overdras til forlaget. Dette kan bety at forfatteren gir fra seg retten til å tilgjengeliggjøre arbeidet i et åpent arkiv, og at tilgjengeliggjøring må skje på forlagets premisser. For å unngå å havne i denne situasjonen, bør forskere benytte et forfattertillegg («author addendum»), eller en såkalt «license to publish» - utgivelsestillatelse. Ved OA-publisering («gull open access») benyttes ofte åpne lisenser, som CC BY-lisensen. Åpne lisenser gir fri bruksrett til verket, så lenge opphavspersonen navngis; egenarkivering av litteratur som er publisert med en CC BY-lisens (eller tilsvarende) er derfor lov.

 

Finnes OA-litteratur bare på internett?

I utgangspunktet skjer OA-publisering online. Hos noen OA-utgivere er det imidlertid mulig å bestille papirversjoner mot betaling («print on demand»), dersom dette er ønskelig.

 

Hva sier norske myndigheter, Norges forskningsråd og EU om åpen tilgang?

«Prinsipielt mener regjeringen at all forskning som er helt eller delvis offentlig finansiert, skal være åpent tilgjengelig.»  Meld. St. 18 (2012-2013) Lange linjer – kunnskap gir muligheter. Regjeringen la i august 2017 frem nye nasjonale retningslinjer for åpen publisering av forskningsartikler.

Norges forskningsråd krever at forskningsresultater fra prosjekter som er helt eller delvis finansiert av Forskningsrådet skal være åpent tilgjengelige. Alle vitenskapelige artikler fra prosjekter som er finansiert av Forskningsrådet skal gjøres tilgjengelig i et vitenarkiv. Forskningsrådet dekker deler av institusjonenes kostnader ved åpen publisering gjennom STIM-OA ordningen ("Stimuleringstiltak for åpen publisering").

Norges Forskningsråd har gjennom cOAlition S kommet fram til skjerpede krav til åpen publisering. De vil stille krav i tråd med Plan S for nye utlysninger fra og med 2021. Les mer om cOAlition S og Plan S.

EU krever at all fagfellevurdert forskning som er helt eller delvis finansiert av EU, gjennom Horisont 2020, skal gjøres åpent tilgjengelig. Retningslinjene for åpen tilgang i Horisont 2020 kan du finne her.

Les mer om EUs og Forskningsrådets bestemmelser om Open Access [Tekst: Retningslinjer og krav].

 

Hvordan finner jeg OA-litteratur innenfor mitt fagfelt?

En viktig søketjeneste for OA-tidsskrifter er DOAJ, Directory of Open Access Journals (se doaj.org). Her kan det søkes i flere tusen tidsskrifter innen de aller fleste fagområder. I tillegg til DOAJ finnes det en rekke tjenester som aggregerer innhold fra forskjellige vitenarkiv. Som eksempel kan den norske aggregatoren NORA nevnes. NORA er igjen en del av det større OpenAIRE nettverket av vitenarkiv og aggreatorer (www.openaire.eu).

Åpent tilgjengelig forskningslitteratur kan også finnes ved å bruke spesialiserte søketjenester, som f.eks. Google Scholar. Resultatene fra slike søk vil gjerne inkludere ulike typer «grønt» OA-materiale (preprint, postprint og publiserte versjoner) og «grå litteratur», dvs. forskningslitteratur som ikke blir fagfellevurdert, som konferansebidrag eller forskningsrapporter.

Les mer om hvordan du finner åpent tilgjengelig forskning.

 

Finnes det norske OA-tidsskrifter?

Ja. Det finnes flere åpne tidsskrifter, innen en rekke fagområder, som er basert i Norge. Gå til oversikt over norske Open Access-tidsskrifter [lenke] for å finne en liste over de som er registrert i DOAJ.

Fra 2017 er et utvalg sentrale norske tidsskrifter innen humaniora og samfunnsfag gjort åpent tilgjengelig: Norske åpne tidsskrift innenfor humaniora og samfunnsvitenskap.

 

Er det noen fordeler når det gjelder siteringer?

Det finnes en rekke studier som viser til en siteringsfordel for OA-publikasjoner, men det finnes også studier som viser til liten eller ingen fordel. Om det ikke kan konkluderes entydig, så er det godt belegg for å hevde at åpen tilgang sørger for en økning i siteringer, litt avhengig av fagfelt. 

SPARC Europe drev The Open Access Citation Advantage Service (OACA) fram til 2016, men oppdaterte ikke tjenesten etter dette. Det er fordi, som de skriver, siteringsfordelene ved åpen tilgang har blitt alminnelig kjent blant forfatterne.  

 

Gjelder åpen tilgang bare for tidsskrifter og tidsskriftartikler?

Nei. Innen OA-feltet er det et hovedfokus på tidsskriftartikler, siden dette er formatet som brukes aller mest i forskningsverdenen. Men flere akademiske forlag gir i dag ut OA-monografier (fagbøker). En søketjeneste for «OA-bøker» er DOAB - Directory of Open Access Books.

 

Hva betyr alle akronymene?

Vi har laget en ordliste som kanskje kan være til hjelp? Den vil ganske sikkert ikke være komplett, så gi oss gjerne tips hvis du ikke finner svar på spørsmålet ditt.

 

OA-publisering

Hva er publiseringsavgift (APC)?

Flere OA-tidsskrifter finansierer sin virksomhet ved å ta betalt for å publisere artikler. Publiseringsavgifter, også kalt artikkelavgifter eller APC (Article Processing Charge), varierer kraftig i pris. Dette kan være fra noen hundre dollar til flere tusen dollar pr. artikkel. Kostnader til OA-publisering dekkes av publiseringsfond (se neste punkt). Det er altså ikke forfatterne selv som betaler for publiseringen. Noen OA-aktører som opererer med APC, gir avslag eller fritak fra denne avgiften for forskere som ikke har tilgang til publiseringsfond. De fleste institusjoner dekker derimot ikke kostnader til publisering i såkalte hybrid OA-tidsskrifter. Altså abonnementsbaserte tidsskrifter som tillater frikjøp av enkeltartikler for åpen tilgang.

Det finnes også en rekke OA-tidsskrifter som ikke krever betaling for publisering. Dette kan være tidsskrifter som baserer seg på annen finansiering eller tidsskrifter i oppstartsfasen. Mange av OA-tidsskriftene som er registrert i DOAJ, Directory of Open Access journals, krever ingen artikkelavgift.

 

Hvordan kan jeg få dekket publiseringsavgift (APC) ved OA-publisering?

De fleste universiteter og høyskoler i Norge har satt av midler for å dekke kostnader knyttet til publisering i OA-tidsskrifter. Mange institusjoner har opprettet egne publiseringsfond hvor forskere kan søke om å få dekket APC for enkeltartikler. Det stilles gjerne krav om at tidsskrifter skal være registrert i DOAJ, Directory of Open Access Journals, for at avgiften skal dekkes.

Se oversikt over publiseringsfond ved norske UH-institusjoner.

Forskningsrådet dekker deler av institusjonenes kostnader til publisering i OA-tidsskrifter gjennom en egen ordning, STIM-OA (Stimuleringstiltak for åpen publisering).

Forskere som deltar i prosjekter finansiert av EUs rammeprogrammer kan søke om å få APC tilbakebetalt. Les mer om Open Access-policyen som gjelder for EU-finansiere forskningsprosjekter / Horisont 2020 [Retningslinjer og krav].

 

Kan jeg sitere OA-litteratur?

Artikler publisert i OA-tidsskrifter (gull open access») eller i hybridtidsskrifter, kan siteres akkurat som «tradisjonelle» forskningspublikasjoner.

Egenarkivert, «grønn» OA-litteratur vil ofte være forfatterens manusversjon av en artikkel, og ikke den endelige, siterbare utgivelsen, selv om innholdet vil være så å si identisk med forlagets publiserte versjon. Grønn OA egner seg derfor til å finne frem til forskningsresultater.

 

Er OA-tidsskrifter fagfellevurderte?

Ja. OA-litteratur er fullgod, kvalitetssikret forskningslitteratur. Fagfellevurdering er ett av minstekravene for at et tidsskrift skal registreres i DOAJ og i HK-dirs kanalregister.

 

Er OA-tidsskrifter poenggivende?

Ja. Dersom du har sett deg ut et OA-tidsskrift du ønsker å publisere i, er det en enkel sak å sjekke om tidsskriftet er på nivå 1 eller 2. Søk på ISSN-nummer i HK-dirs kanalregister. Alle fagfellevurderte OA-tidsskrifter kan registreres som nye publiseringskanaler i NSD, og vil bli vurdert etter de samme kriteriene som «tradisjonelle» kanaler.

 

Hva er predatory journals/røvertidsskrifter?

Såkalte predatory journals er useriøse tidsskrifter som bruker åpen tilgang til å tjene penger på APC (publiseringsavgift) ved å late som de tilbyr en kvalitetssikret publiseringskanal. Mange av disse tidsskriftene er ren svindel siden det ikke utføres noen reell fagfellevurdering, mens andre har et fagfellesystem av såpass lav kvalitet at det er bortimot verdiløst.

Det er forskernes ansvar å sørge for at de publiserer sine arbeider i seriøse kanaler som kan godkjennes av NSDs kanalregister.

 

OA-tidsskrifter finnes i varierende kvalitet, på samme måte som abonnementsbaserte tidsskrifter. Mange OA-tidsskrifter er nystartede, andre er tradisjonsrike tidsskrifter som har gått over til en åpen publiseringsmodell.

En forsker har et selvstendig ansvar for å undersøke en kanals legitimitet. Hvis du lurer på om en kanal er genuin, konsulter NSDs kanalregister og/eller Cristin. Sjekk også om tidsskriftet er registrert i DOAJ. Dersom et tidsskrift ikke er registrert i noen av disse tjenestene, bør det utvises stor varsomhet.

 

Hva er forfattertillegg («author addendum»)?

Forfattertillegg er et standardisert dokument som legges ved avtalen som inngås mellom forfatteren og forlaget ved publisering. Dette tillegget sørger for at forfatteren beholder retten til å deponere en versjon av artikkelen i et vitenarkiv (egenarkivering) og er et nyttig redskap for å sikre at man kan etterfølge kravene som stilles av blant andre Forskningsrådet og EU om tilgjengeliggjøring av forskningsresultater. Det anbefales å bruke forfattertillegg fra Creative Commons eller SPARC.

 

Hvorfor er det nødvendig å beholde rettigheter til et forskningsarbeid?

Ifølge loven om åndsverk har du som forfatter rettighetene til distribusjon og bruk av tekster og annet materiale du har produsert. Når du publiserer vitenskapelige tekster i bøker eller tidsskrifter utgitt på kommersielle forlag, krever imidlertid mange forlag at du signerer en avtale som innebærer at du overfører retten til eksklusiv publisering til forlaget. 

Rettigheter som ofte signeres over til forlaget er:

• Retten til å reprodusere, distribuere og offentlig vise artikkelen i et hvilket som helst medium
• Retten til basere nye verk (derivatives) på den opprinnelige publikasjonen
• Retten til å legge en digital kopi online på dine eller din arbeidsgivers nettsider
• Retten til å gi andre tillatelse til å bruke din publikasjon

Forskere anbefales derfor å benytte forfattertillegg sammen med avtalen som signeres ved publisering av forskningsresultater. Dermed kan forfattere beholde rettigheter ikke bare til å legge artiklene online, men også til å gjenbruke materiale, og la andre interesserte bruke deres materiale i ikke-kommersiell kontekst, for eksempel til undervisning. Som nevnt over anbefales det å bruke forfattertillegg fra Creative Commons eller SPARC.

Ved publisering i et open access-tidsskrift, for eksempel med CC-BY lisens (eller annen tilsvarende lisenser), unngår man denne problemstillingen. Se punkt under, om Creative Commons-lisenser.

 

Kan jeg bruke OA-litteratur i undervisningen?

Ja. Åpen tilgang gir full frihet til å benytte OA-artikler i undervisningssammenheng. Full tilgang til OA-pensum i alle fag er langt i fra en realitet, men det finnes utgivere som satser på OA-lærebøker.

 

Hva er Creative Commons-lisenser (CC BY)?

Ved tradisjonell akademisk publisering overføres de fleste av rettighetene til forlaget. Dette kan gi begrensninger for hva som tillates av spredning og gjenbruk av forskningsresultater. Stadig flere OA-tidsskrifter benytter Creative Commons-lisenser (CC-lisenser). Dette er åpne lisenser som beskriver en «avtale» mellom opphavspersonen og brukeren/leseren. Et verk som er utstyrt med en «CC BY Attribution»-lisens signaliserer at leseren/brukeren gis tillatelse til en rekke former for bruk og gjenbruk av arbeidet, mens forfatteren beholder retten til å bli navngitt som verkets opphavsperson («Attribution»). Det finnes flere CC-lisenser (CC BY-NC, CC BY-SA, osv.), som brukes til ulike formål (musikk, bilder, etc.). For publisering av forskningsresultater brukes oftest CC BY av tidsskriftene, siden denne lisensen legger til rette for størst mulig spredning og deling av kunnskap, samtidig som opphavspersonens rett til navngivelse er sikret. Les mer om lisensene på våre egne nettsider, samt på nettsidene til Creative Commons og Creative Commons Norge. 

 

Deponering/egenarkivering

Hvorfor skal jeg arkivere mine forskningsartikler?

Ved å egenarkivere dine forskningsarbeider, øker du muligheten for at din forskning blir lest og anvendt. Arkivteknologi sørger for at fulltekst og metadata blir «høstet» av søkemotorer, uavhengig av hvor arkivet befinner seg. Innholdet i åpne arkiver, som Brage-arkivene eller universitetenes arkiver, er dermed tilgjengelig for alle som har internettilgang.

Ved å egenarkivere bidrar du til at din institusjons forskningsarbeider samles og lagres for fremtiden. Institusjonens samlede produksjon kan brukes i «markedsføring» overfor bevilgende instanser og potensielle studenter og ansatte. Institusjoner som har mye materiale tilgjengelig i sitt arkiv, viser vilje til å dele kunnskap og forskningsresultater med allmennheten.

Finansierende institusjoner, som EUs rammeprogram for forskning eller Norges forskningsråd, krever at forskningsresultater som blir til under deres programmer, gjøres tilgjengelig i online arkiv. Egenarkivering er altså påkrevd for forskere som mottar prosjektmidler fra NFR eller fra EUs programmer.

 

Hvordan går jeg frem for å egenarkivere mine artikler?

Egenarkivering gjøres ved å laste opp fulltekstdokument i forbindelse med registrering av forskningsarbeider i Cristin. Les om hvordan du går fram her. 

Når du laster opp fulltekstdokument i Cristin, vil du få informasjon fra SHERPA/RoMEO-databasen, som samler opplysninger om forlag og deres bestemmelser for arkivering. Dette vil fortelle deg om det aktuelle forlaget kun tillater egenarkivering av «postprint»/AAM, altså siste manusversjon etter fagfellevurdering, eller om du kan laste opp forlagets utgitte versjon (Utgivers PDF, også kalt Version of Record). Fulltekstdokumentet som lastes opp i Cristin blir sendt videre til ditt lokale vitenarkiv, som avklarer eventuell embargoperiode (forlagets tidssperre før fulltekst kan gjøres tilgjengelig).

Egenarkivering via Cristin forutsetter at din institusjon har et institusjonsarkiv som kan motta fulltekst. Norske universiteter og høyskoler (som deltar i Brage-konsortiet), og enkelte forskningsinstitutter, har denne muligheten. Se liste over norske institusjonsarkiv.

 

Er min artikkel en kandidat for grønn OA/egenarkivering?

Alle publiserte forskningsartikler kan og bør egenarkiveres. De aller fleste forlag tillater at forskere laster opp en «postprint»/AAM-versjon av sine artikler (forfatterens siste manusversjon etter fagfellevurdering). Enkelte forlag tillater også at forlagets endelige versjon (utgivers pdf - Version of Record) gjøres tilgjengelig i arkiv. I så fall er dette å foretrekke. I tillegg til å egenarkivere nye publikasjoner i forbindelse med registrering, bør du gå gjennom tidligere publikasjoner i Cristin og laste opp fulltekstversjoner.

 

Hvilken versjon av artikkelen skal jeg egenarkivere?

Et dokument kan gjøres tilgjengelig i ulike versjoner. Disse versjonene går under ulike benevnelser, men de mest brukte navnene på ulike manusversjoner er

• «Preprint» (opprinnelig manus) er manuskriptet som først blir innsendt til et tidsskrift og som ennå ikke er fagfellevurdert. I noen fag, som fysikk, er det vanlig å sirkulere preprint-versjoner av artikler.
• «Postprint» eller AAM (author accepted manuscript) (siste manusversjon etter fagfellevurdering) er den siste versjonen fra forfatterens hånd som sendes inn til forlaget for publisering. En postprint/AAM vil innholdsmessig være lik den publiserte versjonen, men uten forlagets formatering.
• Publisert versjon (utgivers PDF eller Version of Record) er den endelige versjonen av artikkelen, med forlagets formatering og sidetall. Enkelte forlag tillater at forfattere egenarkiverer denne versjonen.

Postprint/AAM versjonen er ofte den som er mest aktuell for egenarkivering (grønn OA), men dersom forlaget tillater det, er det publisert versjon som bør egenarkiveres. Publisert versjon (utgivers PDF - Version of Record) foretrekkes blant annet pga. mulighet for referering.

 

Bør jeg egenarkivere artikler som er publisert gjennom åpen tilgang?

Ja. Alle vitenskapelige artikler bør egenarkiveres. Selv om OA-publisering sørger for fri online-tilgang, er egenarkivering viktig for å sikre langtidslagring. Egenarkivering vil også sørge for at institusjonen får samlet sin vitenskapelige produksjon i det lokale vitenarkivet. OA-publiserte artikler egenarkiveres ved registrering i Cristin-systemet, på samme måte som andre artikler. EU krever egenarkivering også av OA-artikler.

 

Min institusjon har ikke eget arkiv. Kan jeg da egenarkivere?

I dag er det kun mulig å egenarkivere via Cristin dersom din hjeminstitusjon har et vitenarkiv som kan motta fulltekst fra Cristin-systemet. Alle institusjonsarkiv som er DSpace-baserte, som arkivene i Brage-konsortiet og universitetenes arkiver, kan motta fulltekst fra Cristin. Ta kontakt med arkivansvarlig ved din institusjon dersom du vil vite mer om egenarkivering.

For norske forskere uten institusjonsarkiv vil arkivering først og fremst være gjennom Brage. Forskere kan kontakte brukerstøtte for Brage for å få hjelp til å deponere sin artikkel.

Egenarkivering kan også gjøres i fagspesifikke arkiv, som ArXiv, PubMed Central eller RePec. Dersom din institusjon ikke har et arkiv, bør du undersøke om det finnes gode, internasjonale fagarkiv for ditt fagfelt.

CERN og OpenAire har bygd og drifter arkivet Zenodo. Dette er et såkalt "orphan repository" som gjør egenarkivering mulig for forskere som ikke har eget arkiv. Det kan også benyttes eksempelvis om en forskergruppe fra ulike institusjoner ønsker nøytral grunn for forskningsprosjektet.