Komme i gang med tjenesteutvikling


Å utvikle et tjenestetilbud for åpen forskning krever kompetanse, ressurser og tid. Denne artikkelen beskriver hvordan prosessen kan settes i gang gjennom organisering, kartlegging, dimensjonering og kompetanseheving.

Organisering og samarbeidspartnere

For å kunne vurdere hvilken rolle biblioteket skal spille i tjenestetilbudet, er det nødvendig å ha oversikt over relevante aktører og kontaktpunkter andre steder i organisasjonen. Mange av temaene henger nøye sammen med allerede eksisterende tilbud og tjenester ved andre enheter og avdelinger, slik som tekniske IT-løsninger og generell forskningsstøtte. Det kan derfor være en god idé å involvere IT-avdeling, forskningsadministrasjon og prosjektstøttetjenester (i den grad institusjonen har slike tjenester). I tillegg kan det være relevant å knytte kontakt med institusjonens personvernombud og jurister. Kontaktpersoner ute i fagmiljøene og på utdanningsområdet kan være svært nyttig, og det kan også lønne seg å ha god kontakt med ansvarlige for forskerutdanning med tanke på kursing og kompetanseheving. For eksempel på bred involvering av samarbeidspartnere, se TU Delft. De fleste av eksemplene på god praksis inkluderer også en beskrivelse av de viktigste samarbeidspartnere og organisering av tjenester og tilbud.

Kartlegging av dagens tjenester og fremtidige behov

Et viktig steg i å identifisere hvor og hvordan tjenesteutvikling skal foregå er å forstå både hvilke tjenester som allerede eksisterer og hvordan de er organisert, samt hvilke behov som fins ved institusjonen. Det er viktig å kartlegge hva som finnes av verktøy, tekniske løsninger, tjenester og praktiske retningslinjer og avdekke eventuelle hull hvor det er behov som må dekkes. Slike behov kan oppstå på grunn av nye retningslinjer eller krav fra myndigheter eller finansiører, men også fordi lokale fagmiljø kan ha behov som går utover enkle informasjonstjenester.

Et nyttig redskap for kartlegging kan være verktøyet RISE. RISE er utviklet av Digital Curation Centre (DCC) i Skottland og er et verktøy for å evaluere datahåndteringstjenester og -behov på institusjonsnivå.

Målsetting og dimensjonering av tjenester

Når eksisterende tilbud og behov ved institusjonen er kartlagt, kan man identifisere hvilke typer tjenester det er aktuelt å utvikle og hvilket nivå disse bør ligge på. Dette avhenger også av tilgjengelige ressurser. For noen institusjoner er det kanskje ikke aktuelt med mer enn nettbasert informasjonstjeneste, mens andre vil kunne tilby fagspesifikk kursing og rådgivning. Noen vil også ha ressurser til å kunne bidra med aktiv deltakelse i konkrete forskningsprosjekt (for eksempel datakuratering). For de fleste bibliotek vil det imidlertid sannsynligvis være aktuelt med en nettside og en eller flere ansatte som jobber med åpen vitenskap og som kan besvare henvendelser og drive kursing og veiledning.

Innhold og organisering av tjenestetilbudet vil variere med størrelse på institusjonen, faglig fokus og tilgjengelige ressurser. Som et minimum bør det finnes informasjon om krav og retningslinjer samt informasjon og veiledning om løsninger og tilbud for alle fasene i forskningsdatasyklusen.

Under tjenesteartikler ligger det kortfattete artikler for hver type tjeneste som beskriver hvordan en kan gå fram for å komme i gang med utviklingen. Vi opererer med tre nivåer basert på tilgjengelige ressurser: fra nettside til spesialisert og fagspesifikk tjeneste med ansatte som kan følge opp enkeltprosjekter. Nivåene er som følger:

Nivå 1: Digital tjeneste med grunnleggende informasjon og verktøy.

Nivå 2:  Kontaktpersoner som besvarer henvendelser og har ansvar for generell kursing og veiledning.

Nivå 3: Spesialiserte og fagtilpassete tjenester.

For mindre institusjoner og bibliotek, vil det i mange tilfeller ikke være nok personell og ressurser til å tilby tjenester på nivå 3 (for eksempel på nivå 3, se TU Delft). I slike tilfeller vil derfor en støttetjeneste på nivå 1 eller 2 kunne være mer oppnåelige mål (se for eksempel Research Data@NTNU og Research Data Service ved Universitetet i Edinburgh). Dette vil imidlertid også avhenge av organisasjonen. Et mindre bibliotek som skal dekke ett eller et lite antall fagområder vil kanskje i større grad ha mulighet til å ha tjenester på nivå 3 enn et som skal dekke mange fagfelt. Samtidig vil større institusjoner kunne sette av flere ansatte til en støttetjeneste, noe som igjen kan gi økt mulighet for spesialisering. Det er også viktig å påpeke at  enkelttjenester innenfor samme støttetjenestetilbud kan ligge på ulike nivå, avhengig av behov og ressurser. 

Når en støttetjeneste først er etablert og blir kjent, vil det sannsynlig raskt øke på med henvendelser. Det kan derfor være lurt å planlegge med tanke på eventuell utvidelse allerede i startfasen. 

Kompetanseheving

Åpen vitenskap er et bredt felt som i mange tilfeller krever lokal og spesialisert kunnskap, og kompetanseheving er derfor en prosess som nødvendigvis må gå over tid. Heldigvis er det ikke nødvendig å starte på bar bakke. Det finnes en lang rekke konferanser og digitale kurs med åpen vitenskap som tema. Noen av disse går også spesifikt på utvikling av tjenester, for eksempel Delivering Research Data Management Services fra Future Learn.

I tillegg er det mange initiativ og organisasjoner som har nyttige ressurser, og ikke minst kan være viktige kontaktpunkter for erfaringsdeling og kompetansebygging.

Et av de mest relevante nettverkene i Norge en den norske noden av RDA (Research Data Alliance), som ble opprettet i 2019. Her er det aktive deltakere fra de største universitetene og andre aktører i UH-sektoren, inkludert Unit, NSD og Uninett. Målet er å være et nasjonalt nettverk for forskningsdata og åpen vitenskap, med mulighet for erfaringsdeling, støtte og råd, og en arena for samlinger og kurs om relevant tematikk.

Kompetanseheving på institusjonsnivå

Erfaring viser at kunnskapen om åpen vitenskap kan være ganske varierende ute i de ulike fagmiljøene. Mens noen har lange tradisjoner for å publisere i åpne tidsskrift og dele data, har andre begrenset kjennskap til mulighetene som finnes for å gjøre forskning mer åpen. Det er derfor en stor og viktig jobb som må gjøres med tanke på kompetanseheving. Dette gjelder kanskje særlig med tanke på nye krav og retningslinjer, men også mer generelt om potensialet som ligger i åpen vitenskap. 

Mulige måter å organisere opplæring og kompetanseheving på kan være:

  • besøk på hvert enkelt institutt med generell informasjon om åpen vitenskap og tilbudet ved institusjonen
  • workshop om spesifikke tema, for eksempel datahåndteringsplan eller OA-publisering
  • kurs og forelesninger som del av doktorgradsprogram
  • nettkurs tilpasset institusjonen

Tekst: Open Science Toolbox/Unit


Del: Share to LinkedIn Share to Facebook Share by mail Share to Twitter